Norsk Kennel Klub er i ferd med å bygge en langt mer detaljert og styrende modell for norsk hundeavl enn organisasjonen tidligere har hatt. De gamle rasespesifikke avlsstrategiene, kjent som RAS, har i stor grad vært beskrivende dokumenter utviklet i samarbeid med raseklubbene, mens de nye avlsprogrammene inneholder konkrete krav, grenser, begrensninger og tiltak som direkte skal påvirke hvilke hunder som kan brukes i avl, hvor mye de kan brukes og hvordan hunderasene skal utvikles videre.
Dette er ikke en mindre administrativ justering. Det er en grunnleggende endring av hvordan hunderasene skal forvaltes, hvem som i praksis setter premissene, og hvilke egenskaper som blir tillagt størst betydning når fremtidens avlsdyr skal velges.
En ny rapport utarbeidet av Marianne Ono Njøten på vegne av interesserte raseklubber analyserer 20 avlsprogrammer som samlet omfatter mer enn 30 hunderaser og rasevarianter. Rapporten vurderer ikke om den enkelte DNA-testen, helseundersøkelsen eller antallsbegrensningen isolert sett er riktig eller gal, men undersøker hva programmene samlet prioriterer, hvilke virkemidler som brukes og om sammenhengen mellom dokumenterte utfordringer og valgte tiltak er tydelig og etterprøvbar.Resultatet gir grunn til alvorlig ettertanke.
Halvparten krever DNA-testing – 40 prosent åpner for innkrysning
Rapportens mest oppsiktsvekkende funn er ikke at NKK bruker helseundersøkelser og genetiske verktøy i arbeidet med hundeavl. Det ville i seg selv vært verken overraskende eller nødvendigvis problematisk. Det oppsiktsvekkende er omfanget, hvor ofte de samme virkemidlene går igjen på tvers av svært forskjellige hunderaser, og hvor vanskelig det flere steder er å finne den faglige begrunnelsen for akkurat de grensene og tiltakene som er valgt.
DNA-testing inngår i 50 prosent av avlsprogrammene som er analysert. Genetisk tilførsel gjennom innkrysning, eller vurdering av slik innkrysning, inngår i 40 prosent. Antallsbegrensninger for bruk av hannhunder finnes i alle programmene, mens innavlsgrenser, helseundersøkelser og populasjonstiltak går igjen i ulike kombinasjoner.
Tiltakene brukes på hunderaser med svært forskjellige populasjoner, historiske forutsetninger, bruksområder og helseutfordringer. Noen har store nordiske avlspopulasjoner og lange tradisjoner som jakt- eller brukshunder, mens andre har svært få registrerte individer i Norge. Likevel ser man en stadig mer standardisert verktøykasse, hvor DNA-tester, faste antallsgrenser, innavlsberegninger og genetisk tilførsel får en dominerende plass.
Rapporten peker på at begrunnelsen for de konkrete grensene flere steder er begrenset eller vanskelig å etterprøve. Hensynet til genetisk variasjon og faren for matadoravl trekkes frem som overordnede mål, men det fremgår ikke alltid hvilken gjennomgående metode som er brukt for å komme frem til at én hunderase skal ha én bestemt grense, mens en annen skal ha en annen.
Det er mulig at grensene er godt faglig begrunnet. Problemet er at begrunnelsen i så fall må være synlig. Når presise tall og omfattende restriksjoner skal styre fremtidens avl, kan ikke selve regnestykket bak dem forbli uklart.
Det skrives mye om risiko – og langt mindre om hva som skal bevares
Det mest grunnleggende spørsmålet rapporten reiser, handler likevel ikke om prosentgrenser eller laboratorietester. Det handler om hva et avlsprogram for en hunderase egentlig skal være.
NKKs egen avlsstrategi beskriver målet som funksjonelt friske hunder med rasetypisk konstruksjon og mentalitet, som kan leve lange og sunne liv. Organisasjonens etiske grunnlag bygger også på at avl skal fremme god helse, godt temperament og rasetypiske bruksegenskaper. NKK understreker samtidig at et avlsprogram som hovedregel ikke skal utelukke mer enn halvparten av rasens avlsdyr.
Likevel viser gjennomgangen at de nye programmene i hovedsak domineres av helseundersøkelser, sykdommer, genetiske tester, innavlsberegninger, populasjonsstørrelser og begrensninger i bruken av avlsdyr. Rasenes funksjon, mentale egenskaper, bruksegenskaper, funksjonelle eksteriør og historiske særpreg får gjennomgående en langt mindre fremtredende plass.
Det betyr ikke nødvendigvis at NKK mener disse egenskapene er uviktige. Det betyr imidlertid at de er langt mindre synlige i dokumentene som nå skal bli blant organisasjonens viktigste styringsverktøy for fremtidens raseavl.
Det er her kjernen i debatten ligger.
God raseforvaltning kan ikke bare handle om å identifisere risiko og redusere forekomsten av sykdom. Den må også beskrive hva man faktisk ønsker å bevare. En jakthund er ikke bare en samling laboratorieresultater og innavlskoeffisienter, like lite som en gjeterhund, tjenestehund, vakthund eller familiehund kan defineres utelukkende gjennom fravær av registrerte diagnoser.
Hunderasene er utviklet gjennom generasjoner for bestemte funksjoner, mentale egenskaper, arbeidsmåter, konstruksjoner og bruksområder. Dersom de styrende avlsdokumentene blir svært detaljerte om hva som skal begrenses og fjernes, men tilsvarende vage om hva som skal bevares og styrkes, står man i fare for å forvalte hunderasenes innhold ut av systemet.
Fra raseforvaltning til risikoforvaltning
Det er vanskelig å lese rapporten uten å sitte igjen med et inntrykk av at NKKs nye modell i betydelig grad beveger seg fra helhetlig raseforvaltning til stadig mer detaljert risikoforvaltning.
Risiko skal naturligvis tas på alvor. Arvelige sykdommer, dårlig funksjon, alvorlige eksteriørmessige overdrivelser og svært smale populasjoner kan ikke bortforklares med tradisjon eller romantiske forestillinger om rasenes historie. Dyrevelferdsloven slår fast at avl skal fremme robuste dyr med god funksjon og helse, og at avl ikke skal videreføre arveanlegg som påvirker fysiske eller mentale funksjoner negativt.
Men ansvarlig avl forutsetter også balanse. Dersom stadig flere krav legges oppå hverandre, kan resultatet bli at den reelle avlsbasen snevres inn langt mer enn det hvert enkelt krav isolert gir inntrykk av. En hund kan oppfylle ett helsekrav, men falle ut på et annet. Deretter kommer krav til innavlsgrad, antallsbegrensninger, alder, slektskap og eventuelle DNA-resultater. Samtidig skal oppdretteren forsøke å bevare mentalitet, bruksegenskaper, rasetype og funksjonelt eksteriør.
Summen kan bli at svært få hunder står igjen som reelle avlsalternativer, selv om hvert enkelt krav kan forsvares når det vurderes alene.
Dette er særlig alvorlig fordi redusert avlsbredde i seg selv kan øke presset på den genetiske variasjonen som programmene er ment å beskytte. Dersom kravene samtidig blir så omfattende eller lite forståelige at oppdrettere forlater NKKs system, risikerer organisasjonen å miste både registreringer, helsedata, påvirkningskraft og kontakt med deler av den faktiske hundeavlen. Et kontrollsystem kan med andre ord bli så omfattende at det svekker sitt eget formål.
Avlsprogrammene kommer før den nye grunnmuren er ferdig
Rapporten avdekker også en bemerkelsesverdig rekkefølge i NKKs arbeid.
Flere av avlsprogrammene er utviklet og publisert før organisasjonens nye avlsstrategi og reviderte etiske grunnregler er endelig vedtatt. Avlsprogrammene er dermed ikke bare en praktisk oppfølging av et ferdigbehandlet overordnet rammeverk, men er utviklet parallelt med dokumentene som senere skal forklare og legitimere deres rolle.
Normalt vedtar man prinsippene før man bygger detaljregelverket. I NKK ser detaljreguleringen flere steder ut til å være satt i arbeid mens selve grunnmuren fortsatt er under behandling.
Dette er ikke bare en teknisk innvending. Avlsstrategien, de etiske grunnreglene og avlsprogrammene skal til sammen utgjøre et styringssystem der ulike nivåer av krav virker samtidig. Når de rasespesifikke programmene kommer først eller utvikles parallelt med de overordnede reglene, kan programmene i praksis være med på å definere hva den nye strategien senere skal bety.
Dermed står man i fare for å få en prosess der de overordnede prinsippene tilpasses en styringsmodell som allerede er etablert, i stedet for at avlsprogrammene utformes som en konsekvens av prinsipper organisasjonen først har forankret og vedtatt.
Den norske hundeavlsforskriften er fortsatt ikke vedtatt
NKK viser selv til utviklingen av ny norsk hundeavlsforskrift og europeisk regelverk som en del av bakgrunnen for de nye avlsprogrammene. Organisasjonen har omtalt en kommende norsk forskrift som noe som vil stille tydeligere krav til både avlsorganisasjoner og oppdrettere.
Den varslede norske hundeavlsforskriften er imidlertid fortsatt ikke vedtatt. Gjeldende norsk rett er først og fremst dyrevelferdsloven § 25, mens det tidligere forskriftsutkastet og diskusjonene rundt dette fortsatt representerer forslag og forventninger, ikke et ferdig nasjonalt regelverk.
EU vedtok våren 2026 et felles regelverk om velferd og sporbarhet for hunder og katter, med bestemmelser om blant annet avl, helse, innavl, identifikasjon og registrering. Regelverket er EØS-relevant, men de konkrete virkningene i Norge vil avhenge av videre EØS-behandling, nasjonal gjennomføring og eventuelle utfyllende regler.
Det er derfor avgjørende å skille mellom tre forskjellige forhold: krav som allerede følger av norsk lov, krav som kan komme gjennom fremtidig norsk eller europeisk regelverk, og tiltak NKK selv velger å innføre som del av sin egen avlspolitikk.
NKK står naturligvis fritt til å ha interne krav som er strengere enn lovens absolutte minimum. Men organisasjonens egne prioriteringer må presenteres som nettopp det, og ikke som uunngåelige konsekvenser av myndighetskrav som ennå ikke er vedtatt eller gjennomført i Norge. Når omfattende endringer begrunnes med hva man antar vil komme, blir åpenheten om de faglige, juridiske og organisatoriske vurderingene desto viktigere.
Brevet fra Mattilsynet vekket oppsikt
Schäferhund & Brukshund fikk tidligere oversendt et brev Mattilsynet hadde sendt til Norsk Kennel Klub, og innholdet vakte raskt betydelig interesse i flere rasemiljøer. Etter oppfordring ba vi Mattilsynet om innsyn i saken, noe vi fikk, og dokumentene ble deretter omtalt i egne artikler. Brevet er også relevant for den nye rapporten.
NKK hadde bedt Mattilsynet om vurderinger knyttet til organisasjonens regelverk, avlsstrategi og avlsprogrammer. I brevet datert 23. april 2026 gjorde Mattilsynet det klart at tilsynet av prinsipielle grunner ikke ønsket å forhåndsvurdere NKKs system, og at organisasjonen måtte innhente juridisk bistand dersom den ønsket en vurdering av forholdet til dyrevelferdsloven og forskriftene.
Det betyr ikke at Mattilsynet har underkjent avlsprogrammene. Men det betyr like tydelig at Mattilsynet heller ikke har godkjent dem eller vurdert det samlede systemet som nødvendig, forholdsmessig eller juridisk korrekt. Det skillet er vesentlig.
NKK kan ikke bruke Mattilsynet som faglig eller juridisk ryggdekning for et system Mattilsynet uttrykkelig har avslått å forhåndsvurdere. De konkrete grensene, prioriteringene og virkemidlene som nå legges inn i avlsprogrammene, må derfor i hovedsak forstås som NKKs egne faglige og organisatoriske valg.
Da følger det også et ansvar for å forklare hvordan valgene er gjort, hvilken dokumentasjon de bygger på, hvilke alternativer som er vurdert og hvilke konsekvenser de kan få for hunderasene og den reelle avlsbasen.
Raseklubbene sitter med kunnskapen – men hvem sitter med makten?
Tradisjonelt har raseklubbene hatt en sentral rolle i forvaltningen av sine hunderaser. Det er i rasemiljøene kunnskapen om blodslinjer, helseutvikling, mentalitet, bruksegenskaper, avlsresultater og praktiske utfordringer i stor grad finnes.
NKKs eget raseforvaltningsdokument bygger på et samarbeid mellom NKK og raseklubbene, hvor klubbene beskrives som sentrale faglige premissleverandører. De nye avlsprogrammene vedtas imidlertid av NKKs hovedstyre og er styrende dokumenter, mens raseklubbenes rolle i større grad kan bli rådgivende.
Rapporten viser at oppslutningen om programmene varierer. Enkelte synes å være utviklet i godt samarbeid med rasemiljøene, mens andre har skapt betydelig faglig uenighet. Dette aktualiserer et spørsmål som ikke kan reduseres til hvem som formelt har vedtaksmyndighet:
Hva er et rasefaglig samarbeid verdt dersom miljøet som kjenner hunderasen best, kan bli hørt uten å få reell innflytelse på sluttresultatet?
En gruppe personer med tilknytning til forskjellige raseklubber har gitt Schäferhund & Brukshund innsyn i deler av arbeidet de gjør med å gjennomgå NKKs avlsprogrammer og den nye styringsmodellen. Arbeidet er omfattende, grundig og svært viktig. Det handler ikke om å forsvare enhver tidligere avlspraksis eller avvise nødvendige helsekrav, men om å sikre at beslutningene som tas på vegne av hunderasene, bygger på åpenhet, etterprøvbarhet, rasekunnskap og en reell forståelse av konsekvensene.
Når så store endringer gjennomføres, bør kritiske spørsmål fra raseklubber og oppdrettermiljøer møtes som en ressurs, ikke som en hindring som skal administreres bort.
Innkrysning er et ekstraordinært virkemiddel
Innkrysning kan i enkelte tilfeller være både nødvendig og faglig forsvarlig. Norsk lundehund er et kjent eksempel på et langsiktig krysningsprosjekt utviklet i tett samarbeid med raseklubben for å håndtere en helt ekstraordinær genetisk situasjon. For renraset cavalier king charles spaniel har Høyesterett slått fast at videre avl er i strid med dyrevelferdsloven § 25, og Mattilsynet har presisert at forbudet gjelder avl mellom to renrasede cavalierer.
Slike tilfeller viser at genetisk tilførsel ikke kan avvises som virkemiddel på prinsipielt grunnlag.
Likevel er det betydelig forskjell på å akseptere innkrysning når en hunderase befinner seg i en dokumentert genetisk eller helsemessig nødssituasjon, og å la innkrysning bli et stadig mer normalisert verktøy i raseforvaltningen.
FCIs retningslinjer legger til grunn at helse- og variasjonsutfordringer så langt som mulig bør løses innenfor den eksisterende hunderasen, og beskriver innkrysning som et ekstraordinært tiltak når problemene ikke kan løses tilfredsstillende gjennom tradisjonell seleksjon. Rapporten peker derfor med rette på behovet for tydelige kriterier, faglige begrunnelser, langsiktig planlegging og reell forankring når et så omfattende virkemiddel tas i bruk.
Når 40 prosent av de analyserte avlsprogrammene allerede omfatter innkrysning eller vurdering av dette, er det legitimt å spørre om vi fortsatt snakker om et ekstraordinært virkemiddel, eller om terskelen i praksis er i ferd med å flyttes.
NKK må vise hele regnestykket
Det er ikke tilstrekkelig å svare at alle tiltakene har som formål å sikre sunnere hunder. Ingen ansvarlig oppdretter eller raseklubb vil protestere mot målet om bedre helse og dyrevelferd. Uenigheten handler om hvilke tiltak som faktisk er nødvendige, om de står i forhold til dokumenterte problemer, hvordan de virker sammen og hva som samtidig går tapt.
NKK bør derfor forklare hvilken gjennomgående faglig metode som brukes når grensene i de enkelte avlsprogrammene fastsettes, hvordan organisasjonen beregner den samlede virkningen når flere krav legges oppå hverandre, og hvordan den reelle avlsbasen skal beskyttes mot å bli mindre enn det NKKs egen strategi åpner for.
Organisasjonen bør også kunne vise hvordan mentalitet, funksjon, rasetype og bruksegenskaper skal sikres en reell og målbar plass, og ikke bare overlates til den enkelte oppdretters skjønn etter at alle sentralt fastsatte helse- og populasjonskrav er oppfylt.
Videre må det redegjøres tydelig for hvilke tiltak som følger av gjeldende norsk rett, hvilke som bygger på forventninger om fremtidig regelverk, og hvilke som er resultatet av NKKs egne strategiske prioriteringer.
Dette er ikke urimelige krav. Det er et minimum når beslutningene kan endre hunderasenes genetiske sammensetning, egenskaper og fremtid for generasjoner.
Et kontrollsystem rundt en stadig smalere forståelse av hunden
Rapporten er ingen dom over hvert enkelt avlsprogram og heller ingen påstand om at alle tiltakene er feil. Dens viktigste bidrag er at den løfter blikket fra hvert enkelt krav og viser hva som skjer når programmene leses samlet.
Bildet som kommer frem, er en stadig mer standardisert og sentralisert styringsmodell, hvor helse, genetiske analyser, antallsbegrensninger og innavlsgrenser får stor plass, mens hunderasenes mentale egenskaper, funksjon, bruksverdi og særpreg blir langt mindre synlige.
Det er mulig å skape hunder som tilfredsstiller en lang rekke målbare krav, men som gradvis mister egenskapene hunderasen ble utviklet for. En jakthund kan være fri for bestemte genetiske sykdommer uten å ha tilstrekkelig jaktlyst, arbeidsform eller mental utholdenhet. En brukshund kan ha gode røntgenresultater uten å ha de nervene, driftene eller den belastbarheten som kreves for arbeid. En hund kan være frisk på papiret uten å være funksjonell, rasetypisk eller mentalt robust.
God raseforvaltning må derfor handle om mer enn å redusere risiko. Den må samtidig bevare egenskapene, funksjonen, mentaliteten, bruksevnen og særpreget som gjør en hunderase til nettopp den hunderasen.
Dersom avlsprogrammene blir stadig mer detaljerte om hva som skal utelukkes, men stadig vagere om hva som faktisk skal bevares, risikerer NKK å bygge et imponerende kontrollsystem rundt en stadig smalere forståelse av hundeavl.
Spørsmålet er ikke om helse skal prioriteres, men om NKK fortsatt ser hele hunden.
Ekstern kilde · kennel-sveboe.com · forhåndsvisning fra kildesidenNår tilliten ryker, hjelper det ikke å lukke vindueneMisnøyen med NKKs håndtering av ny forskrift om hundeavl, avlsprogrammer og raseklubbenes rolle sprer seg i hunde-Norge. Schäferhund & Brukshund følger saken videre med krav om åpenhet, inns…Åpne ekstern lenke ↗
