E-posten fra hovedstyret i Norsk Dachshundklubbers Forbund kom 10. juli 2026. Innholdet gjaldt et revidert, tredje utkast til avlsprogrammet for dachshund. Svaret fra Avlsrådet for korthår ble langt mer enn noen forsiktige merknader i margen.
Åge Solberg, Bjørn-Tore Egeland og Raymond Bråten har på vegne av avlsrådet levert en omfattende faglig advarsel. Rådet støtter målet om å redusere forekomsten av CDDY-genvarianten og styrke dachshundens rygghelse, men mener de foreslåtte virkemidlene kan ramme rasen langt hardere enn helsegevinsten forsvarer.
Striden handler derfor ikke om hvorvidt dachshundens helse skal forbedres. Striden handler om hvor mye av rasen som kan ofres i forsøket på å redusere én genetisk risikofaktor.
Avlsrådet beskriver dachshunden som en liten og lukket populasjon der enhver sterk begrensning av antallet tilgjengelige avlsdyr må vurderes svært nøye. En rask og ensidig seleksjon kan redusere den genetiske variasjonen, øke slektskapet mellom hundene og gi andre uønskede arvelige egenskaper større mulighet til å spre seg. Rådet viser samtidig til at dette er problemstillinger NKK selv beskriver i sine prinsipper for bærekraftig avl.
Ett gen er i ferd med å overskygge hele hunden
CDDY står sentralt i arbeidet med rygghelse hos dachshund. Genstatusen beskrives blant annet som N/N, N/CDDY eller CDDY/CDDY, og ønsket om å øke andelen N-gen i populasjonen er forståelig.
Problemet oppstår dersom resultatet fra én gentest får så stor betydning at hundens samlede avlsverdi forsvinner ut av vurderingen.
Mange hunder med mindre gunstig genstatus eller K-tall høyere enn 2 kan samtidig representere verdifulle blodslinjer, lavt slektskap, dokumenterte jaktsegenskaper, stabil mentalitet, funksjonell anatomi og god helse. Flere av disse kvalitetene er bygget opp gjennom målrettet avl over mange generasjoner.
En generell utelukkelse fjerner derfor ikke bare en genetisk risikofaktor. Den kan også utslette jaktlige og funksjonelle egenskaper som det vil ta svært lang tid å bygge opp igjen.
Avlsrådet ber ikke om at kunnskapen fra gentesting eller ryggrøntgen skal ignoreres. Rådet ber om at informasjonen brukes som en del av en helhetlig avlsvurdering, ikke som en automatisk dom over hele hunden.
NKKs avlsregime møter her sin egen grunnleggende selvmotsigelse. Organisasjonen snakker om genetisk variasjon, helhetlige vurderinger og bærekraftig avl, men kan ende med å presse raseklubbene inn i et system der stadig flere absolutte krav virker samtidig og stadig færre hunder står igjen.
Drøyt 100 N/N-hunder skal bære framtiden
Tallet som virkelig setter saken i perspektiv, er antallet tilgjengelige N/N-hunder.
Avlsrådet opplyser at Norge, Sverige og Finland samlet har drøyt 100 dachshunder med N/N-genotype. Dette er et svært begrenset grunnlag dersom disse hundene i praksis skal danne fundamentet for den videre avlen.
Oppdrettere vil raskt bli tvunget mot de samme hundene og de samme blodslinjene dersom N/N blir det eneste reelle alternativet. Slektskapet vil øke, den genetiske variasjonen vil falle, og enkelte attraktive avlsdyr kan få en uforholdsmessig stor påvirkning på populasjonen.
Matadoravl blir dermed ikke en fjern teoretisk risiko, men en mulig direkte konsekvens av regelverket.
Avlsrådet anbefaler en annen kurs. N/N-hunder bør prioriteres når kombinasjonen ellers er avlsmessig forsvarlig, mens N/CDDY-hunder fortsatt må være en viktig del av avlsgrunnlaget. Hunder med høyere K-tall bør også kunne brukes i planlagte kombinasjoner når de tilfører genetiske, jaktlige eller funksjonelle kvaliteter som rasen trenger.
Denne strategien stanser ikke arbeidet mot CDDY. Den gjør endringen gradvis nok til at rasen kan følge med.
NKKs alternativ risikerer å bli en genetisk panikkbrems der et lite antall hunder skal bære en hel rases framtid.
Ryggrøntgenkravet kan fjerne en hel generasjon
Mange dachshunder over fire år er aldri blitt ryggrøntget. Avlsrådet opplyser også at antallet ryggrøntgede hunder har falt markant etter innføringen av gentesting, mens oppslutningen om røntgenordningen allerede tidligere var begrenset.
Store deler av dagens voksne avlsmateriale har derfor ukjent K-tall.
Et absolutt krav om kjent K-tall kan føre til at en svært stor gruppe ellers verdifulle hunder faller ut av avlen nærmest over natten. Muligheten til å bruke dem kan i praksis bli avhengig av kombinasjon med de få tilgjengelige N/N-hundene, noe som igjen presser oppdretterne mot et enda smalere utvalg av partnere.
Mange av hundene det gjelder, har levd lange og funksjonelle liv uten kliniske ryggproblemer. Flere har dokumentert god helse, sterke jaktlige egenskaper, stabil mentalitet og blodslinjer som gir viktig genetisk bredde.
Rasen mister langt mer enn et ukjent røntgenresultat dersom alle disse hundene stenges ute.
Avlsrådet ber derfor om overgangsordninger for hunder som ikke tidligere er ryggrøntget. Kravet framstår både rimelig og nødvendig. Et nytt regelverk kan ikke behandle eksisterende avlsdyr som om oppdretterne burde ha forutsett krav som ennå ikke var innført.
NKK må forstå forskjellen mellom å forme framtidig avl og å viske ut dagens populasjon.
K-tallet kan ikke være en dom i seg selv
K-tallet viser antallet forkalkede mellomvirvelskiver som registreres ved ryggrøntgen. Resultatet gir relevant informasjon om ryggstatus, men forteller ikke alene hva hunden representerer i avl.
Avlsrådet mener hunder med K-tall høyere enn 2 fortsatt må kunne brukes i nøye planlagte kombinasjoner dersom de tilfører egenskaper som er viktige for rasen.
En hund kan ha et høyere K-tall og samtidig ha lav innavlsgrad, høy jaktlig verdi, stabil mentalitet, funksjonell anatomi og en genetisk bakgrunn som er lite representert i populasjonen. Automatisk utelukkelse vil fjerne alle disse kvalitetene sammen med den risikoen man ønsker å redusere.
Jaktlige egenskaper står særlig utsatt. Dachshunden er utviklet som jakthund, og gode bruksegenskaper er ofte resultatet av målrettet seleksjon gjennom svært mange generasjoner. Slike egenskaper lar seg ikke gjenopprette med et DNA-resultat eller hentes tilbake fra en linje som allerede er forsvunnet.
NKKs modell må derfor tåle spørsmålet om hva organisasjonen egentlig ønsker å bevare. En friskere dachshund har liten verdi dersom selve dachshunden gradvis avles bort.
Hvor mange hunder står faktisk igjen?
NKK skal selv ha lagt til grunn at et avlsprogram som hovedregel ikke bør utelukke mer enn omtrent halvparten av rasens potensielle avlsdyr. Avlsrådet frykter at tredje utkast kan redusere avlsgrunnlaget langt mer enn dette.
Mangelen på et synlig samlet regnestykke er derfor alvorlig.
Hver enkelt begrensning kan framstå moderat når den presenteres isolert. Den virkelige effekten kommer først fram når kravene til genstatus, ryggrøntgen, K-tall, alder, kombinasjonspartner, størrelsesvariant og øvrige helsevilkår legges oppå hverandre.
En hund faller ut på grunn av genstatus. En annen mangler ryggrøntgen. En tredje har et K-tall utenfor grensen. En fjerde kan bare kombineres med en svært begrenset gruppe hunder. Den reelle avlsbasen kan dermed bli dramatisk mindre enn tallene for hvert enkelt krav gir inntrykk av.
NDF og NKK må offentliggjøre hvor mange potensielle avlsdyr som finnes, hvor mange som oppfyller hvert krav, og hvor mange som står igjen når samtlige begrensninger virker samtidig. Beregningen må også ta hensyn til slektskap, fordi et stort antall godkjente hunder ikke gir et bærekraftig avlsgrunnlag dersom de fleste tilhører de samme blodslinjene. Fraværet av slike beregninger gjør hele prosjektet vanskelig å ta på alvor.
NKK kan ikke kreve at oppdrettere og raseklubber skal underordne seg et omfattende regime uten å dokumentere hva reglene faktisk gjør med rasen.
Dachshundtingets vedtak står i veien
Dachshundtinget har tidligere vedtatt at paringer mellom CDDY/CDDY-hunder inntil videre fortsatt skal kunne gjennomføres for å bevare nødvendig genetisk bredde. Tinget vedtok samtidig at alle avlsdyr skal ha kjent genstatus.
Vedtaket representerer en trinnvis strategi. Oppdretterne skal skaffe kunnskap om genstatusen, øke andelen N-gen over tid og samtidig unngå at store deler av populasjonen fjernes før tilstrekkelig mange genetisk gunstige alternativer finnes.
Avlsrådet mener utviklingen viser at denne strategien virker. Klubben melder om at de har hatt en økning av hunder med N-Gen med omtrent 40 prosent fra 2024 til februar 2026, og tallet kan ha steget ytterligere siden siste oppdatering.
Oppdretterne og hundeeierne har dermed fulgt opp det demokratiske vedtaket. Kunnskapsgrunnlaget er blitt bedre, og endringen har allerede startet.
Tredje utkast reiser derfor et avgjørende spørsmål om Dachshundtingets vedtak fortsatt har reell verdi. Et avlsprogram som i praksis setter vedtaket til side, kan ikke presenteres som et produkt av raseklubbens egen medvirkning.
NDF må forklare om tingets kurs fortsatt gjelder, hvem som eventuelt har besluttet å endre den, og hvilket mandat en slik kursendring bygger på.
NKK bruker gjerne ord som samarbeid, forankring og raseklubbenes fagkunnskap. Ordene mister all verdi dersom klubbenes demokratiske vedtak bare gjelder fram til NKKs system ønsker noe annet.
Unge tisper avslører et regelverk som ikke henger sammen
Dagens regelverk åpner for at en tispe kan brukes i avl fra fylte 18 måneder. Anbefalt alder for ryggrøntgen kommer senere, noe som betyr at genstatusen kan være kjent ved paring mens K-tallet fortsatt er ukjent.
Et absolutt krav om kjent K-tall vil derfor endre den praktiske minstealderen for avl, selv om aldersregelen formelt står uendret.
Avlsrådet etterlyser en avklaring av hvordan unge tisper skal håndteres. Regelverket må fortelle om de fortsatt kan brukes, om det skal innføres unntak, eller om minstealderen i realiteten skal heves.
Uklarheten viser hvordan NKKs nye system kan bli stadig mer omfattende uten at de forskjellige delene er ordentlig samordnet.
Oppdrettere planlegger ikke bare neste uke. Avlsarbeid krever langsiktighet, valg av linjer og vurderinger flere år fram i tid. Motstridende regler gjør seriøs planlegging vanskelig og åpner samtidig for ulik behandling av oppdrettere.
Et system med sterke krav må også ha sterke krav til presisjon. NKK kan ikke bygge et regime der oppdretteren bærer hele risikoen for at organisasjonens egne regler ikke henger sammen.
Tispen skal være størst – men ingen viser hvorfor
Tredje utkast inneholder ifølge avlsrådet også et krav om at tispen alltid skal tilhøre den største størrelsesvarianten ved kryssing mellom dachshundens størrelser.
Avlsrådet finner ingen tydelig avlsfaglig begrunnelse for at størrelsen skal knyttes til kjønn framfor den konkrete kombinasjonen.
Regelen reduserer antallet mulige paringer ytterligere. Helsegevinsten er samtidig ikke dokumentert i materialet avlsrådet omtaler.
Større fleksibilitet kan gi oppdretterne flere forsvarlige kombinasjoner og bedre mulighet til å bevare blodslinjer, bruksegenskaper og genetisk variasjon. Avlsrådet mener derfor at også hannhunden bør kunne representere den største størrelsesvarianten når kombinasjonen ellers er forsvarlig.
Saken illustrerer igjen hvordan NKKs regime kan ende i strid med sine egne mål. Organisasjonen vil bevare genetisk variasjon, men legger samtidig opp til bestemmelser som begrenser antallet tilgjengelige kombinasjoner uten at gevinsten er tydelig dokumentert.
Europeiske planer er fortsatt bare planer
Avlsrådet viser til et europeisk arbeid der innføringen av N-genet kan bli gjennomført trinnvis, med mulige milepæler rundt 2030 og 2035. Rådet presiserer samtidig at dette arbeidet ennå ikke er endelig vedtatt.
Henvisningen understøtter behovet for gradvis endring. Små populasjoner tåler dårlig at store deler av avlsgrunnlaget fjernes før et tilstrekkelig antall alternativer er bygget opp.
NKK må likevel vokte seg for å behandle framtidige europeiske planer som om de allerede var bindende regler. Forberedelse er fornuftig, mens forskuttering av ikke-vedtatte krav er noe helt annet.
Raseklubber og oppdrettere skal forvalte levende populasjoner, ikke teoretiske modeller. En planlagt framtidig regel kan ikke brukes som unnskyldning for å gjennomføre irreversible endringer før konsekvensene er kjent.
NKKs egne prinsipper vender seg mot organisasjonen
Avlsrådet argumenterer ikke mot målene NKK sier organisasjonen står for. Rådet bruker i stedet NKKs egne prinsipper som grunnlag for kritikken.
NKK framhever bærekraftig avl, genetisk variasjon og helhetlige vurderinger. Tredje utkast kan likevel føre til at én genetisk risikofaktor får dominere, at store deler av dagens avlsmateriale forsvinner, og at et lite antall N/N-hunder får uforholdsmessig stor betydning.
Forskjellen mellom festtalene og den praktiske politikken blir stadig vanskeligere å overse.
NKK kan ikke hevde at hele hunden skal vurderes og samtidig bygge et system der hunder automatisk forsvinner på grunn av ett resultat. Organisasjonen kan ikke advare mot innavl og samtidig presse oppdretterne mot de samme få blodslinjene. NKK kan heller ikke snakke om raseklubbenes innflytelse dersom vedtak fra Dachshundtinget kan settes til side uten en åpen og etterprøvbar prosess.
Avlsrådets innspill avdekker derfor mer enn en intern uenighet om dachshund. Dokumentet treffer kjernen i hele NKKs nye avlsregime.
Organisasjonen bygger stadig mer makt over hvilke hunder som kan brukes i avl, mens raseklubbene risikerer å sitte igjen med ansvaret for konsekvensene. Fagmiljøene forventes å gjennomføre reglene, forklare dem for medlemmene og håndtere tapet av avlsmateriale, men det er langt mindre tydelig hvor mye reell innflytelse de har hatt over sluttresultatet.
NKK framstår dermed stadig mindre som den samlende organisasjonen raseklubbene trenger, og stadig mer som en overordnet regelprodusent som forventer lydighet før konsekvensene er dokumentert.
NDFs eget fagmiljø krever en annen kurs
Avlsrådet ønsker ingen stans i helsearbeidet. Innspillet anbefaler en trinnvis innføring over flere generasjoner, prioritering av N/N-hunder der dette er forsvarlig og fortsatt bruk av N/CDDY-hunder som en viktig del av avlsgrunnlaget.
Rådet ønsker også at hunder med høyere K-tall skal kunne brukes i nøye planlagte kombinasjoner når de representerer viktige kvaliteter. Eksisterende hunder uten ryggrøntgen må få overgangsordninger, reglene for unge tisper må avklares, og kryssing mellom størrelsesvariantene må kunne vurderes ut fra den konkrete kombinasjonen.
Forslaget innebærer en gradvis økning av N-genet uten at rasens genetiske bredde reduseres raskere enn nødvendig. Oppdretterne får tid til å bygge opp flere genetisk gunstige hunder og kan samtidig bevare blodslinjer, jaktsegenskaper og funksjonelle kvaliteter.
Dette er ingen følelsesstyrt protest fra et miljø som motsetter seg helsekrav. Kritikken kommer fra NDFs eget avlsråd og bygger på populasjonsgenetikk, praktisk avlserfaring og langsiktig forvaltning av rasen.
NKK må derfor møte innspillet med dokumentasjon, ikke maktspråk.
Nå må kortene på bordet
NDF bør offentliggjøre alle tre utkastene, endringene mellom dem og beregningene som viser hvor mange hunder som faktisk blir igjen i avlsgrunnlaget. Den faglige begrunnelsen for grensene, vurderingen av genetisk variasjon og forholdet til Dachshundtingets vedtak må også fram.
NKK må forklare hvordan kravene samlet kan forenes med organisasjonens egne prinsipper om bærekraftig avl. Organisasjonen må dessuten vise hvordan den vil hindre at et lite antall N/N-hunder blir overbrukt, og hvordan andre arvelige problemer skal forhindres når avlsbasen snevres inn.
Gode intensjoner gir ingen garanti for gode resultater.
Helse kan heller ikke brukes som et magisk ord som stanser enhver kritisk innvending. Et tiltak blir ikke faglig forsvarlig bare fordi det omtales som et helsekrav.
Bedre rygghelse er et riktig mål, men rasen reddes ikke gjennom et avlsprogram som gjør avlsgrunnlaget så smalt at nye problemer bygges inn. Tapte blodslinjer, økt slektskap og forsvunne bruksegenskaper kan være langt vanskeligere å reparere enn utfordringen man forsøkte å løse.
NDFs eget avlsråd har nå slått alarm. NKK kan ikke skyve denne advarselen til side uten samtidig å bekrefte mistanken om at raseklubbenes fagkunnskap bare er ønsket så lenge den ikke utfordrer kursen som allerede er bestemt.
Dachshundmiljøet fortjener svar før reglene vedtas. Oppdretterne fortjener beregningene. Hundene fortjener et avlsprogram som vurderer hele rasen, ikke bare ett gen og ett røntgenresultat.
NKK må åpne vinduene, legge dokumentasjonen på bordet og bevise at systemet tåler dagslys.
Om kildene og sammenfatningen
Artikkelen bygger på dokumentasjonen som er gjort tilgjengelig om tredje utkast til avlsprogram for dachshund. Hovedkilden er Avlsrådet for korthårs skriftlige innspill til hovedstyret i Norsk Dachshundklubbers Forbund etter hovedstyrets informasjon 10. juli 2026. Innspillet er signert av Åge Solberg, Bjørn-Tore Egeland og Raymond Bråten.
Kildematerialet omhandler blant annet CDDY, N/N- og N/CDDY-hunder, K-tall, ryggrøntgen, genetisk variasjon, risikoen for matadoravl, Dachshundtingets vedtak, utviklingen i gentesting, unge avlstisper, kryssing mellom størrelsesvarianter og behovet for en trinnvis innføring av nye krav.
Dokumentasjonen er sammenfattet og strukturert ved hjelp av ChatGPT. Redaksjonen har gjennomgått og kontrollert artikkelen og står ansvarlig for den endelige teksten, vinklingen og publiseringen.
Ekstern kilde · kennel-sveboe.com · forhåndsvisning fra kildesidenNKKs nye avlsregime: Hvor ble hunderasene av?Ny analyse viser at 40 prosent av NKKs avlsprogrammer åpner for innkrysning, mens mentalitet, bruksegenskaper og rasetype får liten plass.Åpne ekstern lenke ↗
