Det er få ting som er mer fasinerende enn å se mennesker ankomme med stor alvorlighetsgrad for å løse problemer de selv har brukt flere tiår på å ignorere.
For stadig flere i Hunde-Norge er det nettopp dette som kjennetegner dagens situasjon rundt Norsk Kennel Klub.
Etter arbeidet med de nye avlsforskriftene har avstanden mellom NKK og medlemsmassen blitt så synlig at den ikke lenger kan bortforklares som misforståelser, enkeltsaker eller støy fra misfornøyde miljøer. Det som tidligere ble diskutert i korridorer, på parkeringsplasser etter utstillinger og rundt kaffebordene i klubbhusene, blir nå sagt høyt og offentlig. Ikke bare av enkeltpersoner, men av oppdrettere, tillitsvalgte, raseklubber og hundeeiere som gjennom tiår har lagt ned tusenvis av dugnadstimer i arbeidet med å utvikle rasene sine.
For første gang på svært lenge snakkes det ikke lenger om hvorvidt det vil komme en seriøs utfordrer til NKK. Det snakkes om når.
Og årsaken er egentlig ganske enkel.
Når en organisasjon over tid mister kontakten med menneskene den er satt til å representere, begynner den gradvis å utvikle sitt eget språk, sine egne prioriteringer og sin egen virkelighetsforståelse, helt til den dagen den oppdager at grasrota ikke lenger kjenner seg igjen i organisasjonen som påstår den taler på deres vegne. Det er vanskelig å komme unna inntrykket av at NKK befinner seg nettopp der i dag.
I teorien er NKK en paraplyorganisasjon for norske hundeeiere, oppdrettere og raseklubber. I praksis opplever stadig flere at forholdet er blitt snudd på hodet. Der organisasjonen opprinnelig skulle være et verktøy for medlemmene, fremstår det nå som om medlemmene forventes å fungere som et verktøy for organisasjonen. Det er en utvikling som sjelden ender godt, uansett hvilken organisasjon man snakker om.
Det mest alvorlige spørsmålet som sjelden stilles, er imidlertid hvordan vi havnet her i utgangspunktet. For den offentlige fortellingen gir lett inntrykk av at nye forskrifter og politisk inngripen er en naturlig respons på et problem som plutselig har oppstått. Virkeligheten er langt mer ubehagelig enn som så. Dersom NKK gjennom de siste tiårene hadde lyttet til raseklubbene, tatt deres faglige anbefalinger på alvor og brukt sin posisjon til å stille tydeligere krav til avl, ville svært mye av dagens situasjon sannsynligvis aldri oppstått. Da ville helseprogrammene vært sterkere forankret, kontrollmekanismene bedre utviklet og tilliten til det organiserte hundeholdet betydelig større. Politikerne ville i langt mindre grad opplevd behov for å gripe inn, fordi sektoren selv ville fremstått som i stand til å håndtere egne utfordringer.
I stedet skjedde det motsatte.
Mens raseklubber over hele landet i årevis forsøkte å løfte fram helseutfordringer, genetiske utfordringer og behovet for strengere avlsmessige krav innenfor sine egne raser, valgte NKK gang på gang den enkleste løsningen; å være registreringsmyndighet fremfor faglig styringsorgan. Organisasjonen fungerte i praksis som en frihavn hvor både seriøse og mindre seriøse aktører kunne operere side om side, mens de faglige miljøene som ønsket strengere krav ofte møtte treghet, byråkrati eller manglende gjennomføringsevne. Når myndighetene nå kommer løpende med forskrifter, reguleringer og kontrollmekanismer, er det derfor vanskelig å unnslippe tanken om at dette i stor grad er regningen for flere tiår med unnfallenhet.
Ironien er nesten smertefull.
NKK fremstår nå som en sentral rådgiver når myndighetene skal regulere hundeavl strengere, samtidig som mange av de samme reguleringene aldri ville vært nødvendige dersom organisasjonen selv hadde tatt lederrollen da raseklubbene ba om det. Organisasjonen opptrer nærmest som en branninspektør som ankommer stedet for å forklare hvordan brannen burde vært unngått, etter først å ha ignorert røykutviklingen gjennom flere tiår.
Det er derfor vanskelig å ikke trekke på smilebåndet når NKK i dag fremstår som forkjemper for løsninger som raseklubbene selv har etterlyst gjennom flere tiår.
Forskjellen er bare at toget for lengst har gått.
Mens NKK nå snakker om avlsprogrammer, helsearbeid og strukturert avlsforvaltning som om dette er nye og banebrytende tanker, sitter mennesker i raseklubbene og lurer på om organisasjonen først nå har oppdaget arbeid som har pågått kontinuerlig siden lenge før mange av dagens beslutningstakere hadde sitt første verv. For mange fremstod diskusjonen om avlsprogrammer som et øyeblikk hvor NKK ufrivillig avslørte hvor liten forståelse organisasjonen faktisk har hatt for det omfattende arbeidet som allerede foregår ute i klubbene.
Det var som å se noen komme heseblesende inn på perrongen med rutetabellen i hånden for å forklare hvordan togdrift fungerer, lenge etter at lokførerne hadde kjørt togene, vedlikeholdspersonellet hadde reparert skinnene og passasjerene hadde gjennomført reisen uten dem.
At dette skapte reaksjoner burde ikke overraske noen.
Likevel ser det ut til å ha overrasket NKK.
Kanskje ble avstanden mellom organisasjonen og grasrota aldri tydeligere enn da NKK nylig publiserte bilder fra møte med landbruks- og matministeren. Innlegget var utvilsomt ment som en demonstrasjon av innflytelse, relevans og politisk gjennomslag. For mange hundefolk fikk det motsatt effekt.
For mens teksten handlet om fremtidens hunde-Norge, kommende avlsforskrifter og behovet for kompetanse om hund, satt folk igjen med et langt enklere spørsmål: Hvor var raseklubbene?
Hvor var representantene for miljøene som gjennom flere tiår har utviklet helseprogrammer, avlsstrategier, mentaltester, registreringskrav og faglige retningslinjer for sine raser? Hvor var menneskene som faktisk står midt i konsekvensene av de beslutningene som nå tas?
Bildene ble nærmest et symbol på hele problemet. Rundt bordet satt representanter for departementet og NKK. De som skulle representeres, var ikke synlige. Symbolikken var brutal. Jo mer NKK snakker om fremtidens hunde-Norge, desto flere begynner å spørre hvem som egentlig representerer dagens hunde-Norge.
Det er nettopp her den virkelige konflikten ligger.
For dette handler ikke først og fremst om forskrifter. Det handler ikke om ett møte. Det handler ikke om én sak. Det handler om tillit.
Tillit til at organisasjonen forstår hva som skjer ute i klubbene. Tillit til at den lytter før den snakker. Tillit til at den representerer medlemmene når den møter myndighetene. Tillit til at den ser forskjellen mellom seriøse fagmiljøer og de problemene som oppstår når useriøs avl får operere fritt i årevis.
På dette området har NKK et forklaringsproblem.
For mens organisasjonen i dag forsøker å posisjonere seg som en sentral del av løsningen, er det stadig flere som mener at den også er en betydelig del av årsaken til at vi har havnet her.
Det er en erkjennelse som gjør vondt for mange. Ikke minst fordi tusenvis av frivillige gjennom generasjoner har lagt ned et enormt arbeid under nettopp NKK-paraplyen. Men lojalitet varer bare så lenge mennesker opplever at den går begge veier.
Når den opplevelsen forsvinner, begynner alternativene å bli interessante.
Det er derfor det nå snakkes stadig høyere om nye organisasjonsmodeller, alternative løsninger og muligheten for at dagens struktur en dag kan bli utfordret av noe nytt. For få år siden ville slike tanker blitt avvist som fantasier. I dag diskuteres de rundt møtebord over hele landet.
Kanskje er det nettopp det som burde bekymre NKK mest. Ikke kritikken. Ikke kommentarfeltene. Ikke de skarpe innleggene.
Men det faktum at stadig flere av de menneskene som gjennom mange år har båret organisasjonen på sine skuldre, begynner å stille spørsmål ved om organisasjonen fortsatt bærer dem.
For når en paraplyorganisasjon mister kontakten med dem som står ute i regnet, hjelper det lite hvor stor paraplyen er.
Ekstern kilde · facebook.com · forhåndsvisning fra kildesidenNorsk Kennel Klub (NKK)I dag hadde generalsekretær Ingvild Bretten Berg, hovedstyreleder Endre Stakkerud og tidligere hovedstyreleder Nils-Erik Haagenrud et hyggelig og konstruktivt møte med landbruks- og matminis…Åpne ekstern lenke ↗
