Det som nå kommer frem i kjølvannet av NKKs håndtering av HD-avlesninger, retøntgen, ankefrister og dialogen med flere raseklubber, burde få langt flere enn de spesielt interesserte til å løfte blikket. For dette handler ikke lenger bare om én sak, én frist, én veterinærfaglig vurdering eller ett internt regelverk som plutselig dukket opp i en eller annen krok av systemet. Det handler om tillit. Det handler om maktforståelse. Og det handler om hvorvidt Norsk Kennel Klub fremdeles forstår hvem organisasjonen faktisk er til for.
NKK hadde for en tid siden en veterinær ansatt tett på systemet. I etterkant har flere raseklubber, som enten har vært i kontakt med eller sittet i møter med NKK om HD-avlesninger og tilhørende praksis, meldt om opplevelser som mildt sagt fremstår spesielle. Det er ikke snakk om tilfeldige rop fra ytterkanten av hundemiljøet, men om reaksjoner fra mennesker som i årevis har arbeidet seriøst med rase, helse, avl og forvaltning. Folk som kjenner organisasjonslivet, som vet hva faglig uenighet er, og som vanligvis ikke kaster rundt seg med dramatiske formuleringer for moro skyld.
Derfor bør NKK merke seg alvoret når en leder i en raseklubb, etter det jeg forstår en person med betydelig faglig integritet, anseelse og tyngde både i eget virke og i klubbmiljøet, skal ha omtalt situasjonen så sterkt som at dette er «en direkte trussel mot all rasehundavl». Slike ord kommer ikke rekende på ei fjøl. De kommer når folk har nådd et punkt hvor høflige møtereferater, diplomatiske formuleringer og forsiktige innspill ikke lenger dekker virkeligheten de opplever.
Man kan jo undres over hva som faktisk foregår i NKK når slike uttalelser i det hele tatt blir ytret av særs oppegående mennesker med lang fartstid, tung kompetanse og betydelig respekt rundt seg. For når folk som burde vært naturlige samarbeidspartnere i et felles avls- og helsearbeid, i stedet begynner å omtale organisasjonen som et problem i seg selv, da har man beveget seg langt forbi vanlig uenighet. Da står man i en tillitskrise.
La det derfor være klinkende klart: NKK er ikke en overkommando over norske raseklubber. NKK er ikke et lukket embetsverk som skal forvalte hunde-Norge ovenfra og ned. NKK er en paraplyorganisasjon som skal være klubbenes og medlemmenes sekretariat, serviceapparat, faglige støtte, koordinator, forvalter av felles regelverk og garantist for ryddighet, etterprøvbarhet og tillit. Organisasjonen skal samle, ikke splitte. Den skal bygge bro mellom klubbene, ikke mure seg inne bak prosedyrer, standardfraser og en stadig mer merkbar holdning om at spørsmål nedenfra er forstyrrelser ovenfra.
Slik oppleves det dessverre ikke lenger for mange. Tvert imot virker det som om forholdet er snudd på hodet. Det er ikke lenger NKK som fremstår som til for klubbene og medlemmene, men klubbene og medlemmene som tilsynelatende forventes å innrette seg etter NKKs kurs, NKKs tempo, NKKs definisjoner og NKKs behov for kontroll. Når folk stiller spørsmål, blir det ikke nødvendigvis møtt som et uttrykk for ansvarlig engasjement, men som noe brysomt. Når klubber ber om forklaringer, blir det ikke alltid opplevd som dialog, men som en kamp for i det hele tatt å bli tatt på alvor.
Og nettopp her ligger noe av det mest avslørende. For når en organisasjon på størrelse med NKK gang på gang må snu fordi ett enkelt medlem klarer å mobilisere nok folk, sier det egentlig ganske mye. Ikke bare om kraften i engasjementet nedenfra, men om hvor skjørt systemet faktisk er når det møter reell motstand.
For det er som det gamle ordtaket sier:
"Lita tue kan velte stort lass"
Og når samme tue velter lasset flere ganger, er det kanskje ikke tua som er problemet. Da bør noen begynne å se nærmere på hvordan lasset egentlig er stablet. Det er et farlig sted for en medlemsorganisasjon å havne.
For NKK må forstå én ting: Organisasjonen er ikke uerstattelig. Den kan ha historie, struktur, systemer, registre, kontorer og formell posisjon, men ingen organisasjon overlever på gamle meritter dersom den mister tilliten hos dem den er satt til å tjene. Raseklubbene er ikke pynt i organisasjonskartet. De er ikke høringsinstanser som skal nikke pent når beslutninger allerede er tatt. De er selve grunnmuren i det organiserte rasehundarbeidet. Det er der kunnskapen sitter. Det er der avlsarbeidet skjer. Det er der konsekvensene av NKKs vedtak faktisk lander.
Når raseklubber etter hvert opplever at de blir overkjørt, tilsidesatt eller behandlet som brysomme vedheng, da er det ikke klubbene som har misforstått sin rolle. Da er det NKK som har glemt sin.
Jeg har tidligere skrevet om dette, og bildet blir dessverre ikke penere med tiden. NKK fremstår i økende grad som en organisasjon som snakker om samarbeid, men praktiserer avstand. Som snakker om faglighet, men ikke alltid tåler faglige motspørsmål. Som snakker om tillit, men innfører endringer på måter som får folk til å spørre seg om hva som egentlig foregår bak gardinene.
Det er også grunnen til at jeg, som skrivende og engasjert medlem, kommer til å fortsette å stille spørsmål, løfte dyner, åpne vinduer og slippe frisk luft inn der ting altfor lenge har fått utvikle seg i halvmørke korridorer og lukkede rom. Ikke fordi alt skal mistenkeliggjøres - mye er bra også. Ikke fordi enhver uenighet er en skandale. Men fordi organisasjoner som forvalter tillit, helsearbeid, avlsdata, regelverk og medlemmenes felles interesser, også må tåle innsyn, kritikk og etterprøvbare spørsmål fra dem de faktisk er satt til å tjene.
Heldigvis finnes det fremdeles mange gode kilder i dette miljøet. Folk som ser, folk som vet, folk som reagerer, og folk som av ulike grunner ikke alltid kan eller ønsker å stå fremst selv, men som likevel mener at enkelte forhold ikke lenger bør få ligge urørt i kulissene. Det ansvaret skal behandles med alvor. Kilder skal vernes, opplysninger skal vurderes, og det som løftes frem må ha en saklig grunn. Men taushet har aldri ryddet opp i ukultur. Den har som regel bare gitt den bedre arbeidsvilkår.
Kanskje er det nettopp her kjernen ligger. Når selv tidligere ansatte, fagpersoner og tilknyttede veterinærstemmer reagerer på retningen, er det ikke lenger mulig å avfeie kritikken som støy fra misfornøyde medlemmer. Paralelle miljøer som tidligere opplevde god dialog med NKK erfarer i dag i stor grad bare stillhet. Da begynner det å ligne et mønster. Et system som har beveget seg så langt inn i sin egen selvforståelse at det ikke lenger hører lyden fra perrongen før toget allerede har gått.
Det er et talende bilde. For mens mange i raseklubbene, blant oppdrettere og hundeeiere faktisk forsøker å diskutere fremtidens avl, helse, genetisk bredde, åpenhet og etterprøvbarhet, virker det som om NKK fremdeles står og roper etter et tog de selv har vært med på å forsinke. De vil gjerne fremstå som lokomotivet, men stadig flere opplever dem mer som en brems. De vil gjerne være relevante, men relevans kan ikke kreves. Den må fortjenes. Hver dag. I møte med dem man er satt til å tjene.
Det NKK nå burde gjøre, er ikke å pakke seg ytterligere inn i formaliteter, bortforklaringer og tekniske formuleringer. De burde gå motsatt vei. De burde åpne vinduene, legge kortene på bordet, svare konkret, rydde opp i prosessene og erkjenne at en paraplyorganisasjon som mister tilliten hos sine egne medlemsklubber, ikke først og fremst har et kommunikasjonsproblem. Den har et styringsproblem.
Det finnes en grense for hvor lenge man kan lene seg på posisjon når respekten begynner å slippe taket. Det finnes en grense for hvor lenge man kan snakke om fellesskap mens folk opplever avstand. Og det finnes en grense for hvor lenge en organisasjon kan tro at medlemmene er til for systemet, før medlemmene selv begynner å stille det mest grunnleggende spørsmålet av alle; Hva skal vi egentlig med et system som ikke lenger forstår hvem det er satt til å tjene?
NKK bør ta det spørsmålet langt mer alvorlig enn de til nå synes å ha gjort. For alle troll sprekker som kjent når de får sol på seg, men det samme gjør også systemer som har blitt for vant til å arbeide i skyggen.
Og dersom en lita tue fremdeles er nok til å velte lasset, gang etter gang, er det kanskje på tide at noen slutter å kjefte på tua — og heller begynner å undersøke hvorfor hele konstruksjonen står så skjevt.
