Når det riktige poenget pakkes inn på feil måte
I en artikkel hos Dyr og folk uttaler Hilde Røssland, leder for Veterinærforeningens avdeling for smådyr, at gemytt er arvelig, og at valpekjøpere derfor bør møte foreldredyrene før de kjøper valp. Hun sier også at aggresjon helt klart kan arves, og at hunder med slik atferd og plager ikke bør brukes i avl. Det er et viktig og riktig utgangspunkt. Mentalitet er ikke pynt. Det er ikke noe som kommer etterpå, når hofter, albuer, farger, pels, titler og stamtavler er ferdig diskutert. Mentalitet er en del av hundens grunnmur.
Nettopp derfor må dette også behandles med større faglig presisjon enn at valpekjøpere bare bør «se foreldredyrene» og be om en fersk helseattest. Røssland viser til at Veterinærforeningen og NKK jobber med en helhetlig helseattest der blant annet hudproblemer og atferd skal være med, og hun sier at en slik attest bør være en helhetlig vurdering av hundens helse og gemytt.
Her er det grunn til å stoppe opp. For hvordan skal egentlig hundens mentalitet og gemytt vurderes? Skal den avgjøres på en benk hos veterinæren, mens hunden står i et klinikkrom og får ørene sjekket, tennene sett på og hjertet lyttet til? Skal en kort observasjon i en kunstig situasjon plutselig bli et avlsmessig kvalitetsstempel på nervefasthet, tilgjengelighet, avreaksjon, sosialitet, mot, belastbarhet og rasetypisk funksjon?
Enten er dette klønete formulert, eller så viser det en bekymringsfullt tynn forståelse av hva mentalitet faktisk er. En veterinær kan selvsagt observere åpenbare tegn på sykdom, smerte, stress, ekstrem frykt eller aggressiv atferd. Det er viktig. Men en reell vurdering av mentalitet krever mer enn et klinikkbesøk. Den krever systematikk, faste momenter, kompetente testledere, kjente påvirkninger og en vurdering av hvordan hunden faktisk reagerer, håndterer belastning og avreagerer.
Å se begge foreldrene er fint – men ikke alltid mulig
Det er også for enkelt å fremstille det som om valpekjøpere alltid bør kunne møte begge foreldredyrene. I en ideell verden er det fint. I praktisk, seriøs avl lar det seg ofte ikke gjøre.
Far kan stå i Tyskland. Han kan stå i Sverige, Nederland, Italia eller et annet land. Han kan være valgt nettopp fordi han er dokumentert gjennom arbeid, mentaltest, avlskåring, bruksprøver, helse, eksteriør og avkom. Han kan være langt bedre kjent i rasemiljøet enn en hannhund valpekjøperen får hilse på i fem minutter i oppdretterens hage.
At man ikke fysisk får møte faren til et kull, betyr ikke at han er ukjent, udokumentert eller uegnet. Tvert imot kan en utenlandsk hannhund være langt bedre dokumentert enn mange hunder som tilfeldigvis er tilgjengelige lokalt. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om valpekjøperen får klappe begge foreldrene, men om foreldredyrene er dokumentert.
Har de kjent mental status? Har de gjennomført MH, funksjonsanalyse, karaktertest, ferdselsprøve, bruksprøve, avlskåring, gjeteranleggstest eller annen relevant vurdering for rasen? Har de helseopplysninger som faktisk sier noe om arvelig belastning? Har de egenskaper som stemmer med rasens standard, historie og formål?
Det er der skillet går. Ikke mellom hunder man har sett og hunder man ikke har sett, men mellom dokumentert avl og synsing.
Alle er tjent med mentalt egnede avlsdyr
Alle er tjent med at hunder som brukes i avl faktisk innehar de mentale egenskapene rasen er avlet for, samtidig som de fungerer i det samfunnet de skal leve i. Dette er ofte en vanskelig balansegang. En brukshund skal ikke tømmes for drift, mot, arbeidsvilje og belastbarhet fordi den også skal kunne fungere i et moderne nabolag. En familiehund skal ikke avles så «snill» og flat at den mister rasens særpreg. En vokterhund skal ikke være nervøs. En gjeterhund skal ikke miste arbeidsegenskapene. En jakthund skal ikke avles bort fra jaktlysten og samtidig selges som noe den ikke er.
Få, om noen, hunderaser er avlet frem uten formål. De fleste raser ble skapt fordi mennesker trengte bestemte egenskaper: gjeting, jakt, vakthold, trekk, søk, apport, selskap, samarbeid, selvstendighet, utholdenhet eller beskyttelse. Utgangspunktet må derfor alltid være malen: rasestandarden, historien og det opprinnelige bruksområdet. Deretter må man stille spørsmålet som burde være selvsagt i all moderne hundeavl: fungerer denne mentaliteten også i dagens samfunn?
Det betyr ikke at alle raser skal testes likt, eller at alle hunder skal presses inn i samme mentale støpeform. Det betyr at alle raser må ha et dokumenterbart minimum. Ikke fordi alle hunder skal bli schæferhunder, rottweilere, kelpier eller retrievere, men fordi alle hunder skal være mentalt friske, rasetypiske og samfunnsmessig håndterbare.
Den store blindsonen i norsk hundeavl
Det mest oppsiktsvekkende er ikke at fagpersoner nå sier at mentalitet er viktig. Det oppsiktsvekkende er at dette fremdeles ikke er et reelt minstekrav for de fleste raser.
NKKs egne etiske grunnregler sier at avl skal fremme god helse, godt temperament og rasetypiske bruksegenskaper. De sier også at bare funksjonelt friske hunder skal brukes i avl, og at oppdretter selv må avgjøre om hunden er mentalt og fysisk skikket for avl. Det høres fint ut. På papiret.
Men i praksis finnes det ikke et generelt NKK-krav om at alle hunder som skal brukes i avl må ha bestått eller gjennomført en relevant mentaltest før de settes i avl. I artikkelen hos Dyr og folk svarer NKK selv at det i dag er opp til oppdrettere å vurdere om hunden har mentale egenskaper som gjør den egnet til avl, og at kun én rase har mentaltesting som avlskrav. Sug litt på den...
I et hundeland som snakker om sunnhet, velferd, ansvar, dokumentasjon og fremtidens avl, er mentalitet fortsatt for de fleste raser overlatt til oppdretters egen vurdering.
Noen få raseklubber har tatt ansvar og viser vei
Det finnes heldigvis raseklubber som har forstått alvoret. Her må det skilles tydelig mellom tre nivåer: NKK-håndhevede registreringskrav, raseklubbenes egne krav for godkjent avl, kull eller valpeformidling, og rene anbefalinger.
På NKK-nivå er Rottweiler det tydelige eksempelet. NKKs oversikt over raser med krav for registrering viser at rottweiler har krav om kjent mental status for foreldredyr ved registrering av valper. Dersom kravet ikke er oppfylt, registreres valpene med avlssperre.
Flere raseklubber går lenger enn NKKs generelle minimum i sitt eget arbeid. Australian Shepherd Klubb Norge skriver at mentaltesting kreves for å få kullet godkjent av ASKN, og viser til MH eller funksjonsanalyse som avlsverktøy der man ser hvordan hunden reagerer og avreagerer.
Hvit Gjeterhund Klubb krever at norske foreldredyr enten har bestått funksjonsanalyse, gjennomført MH med kjent mental status eller bestått ferdselsprøve, mens kravet bortfaller for utenlandske hannhunder, der klubben likevel oppfordrer til bruk av hunder som har gjennomført en form for mentaltest eller mentalbeskrivelse.
Norsk Schäferhund Klub har egne avlsstatutter der alle hunder før bruk i avl må være avlskåret etter tysk avlskåring i et WUSV-land eller avlskåret/godkjent etter NSchKs norske avlskåring. Klubben har også regler for norsk avlskåring der hunden blant annet skal ha bestått ferdselsprøve, karaktertest eller funksjonsanalyse, og der vesenstest inngår i kåringen. Hunder som skal avlskåres etter tysk mønster må også ha IGP-titler samt avlegge en "mot & kamp prøve". I tillegg skal hunden ha oppnådd minimumspredikatet "Gut" på utstilling etter Tysk mønster. Hunden skal ha godkjente hofter og albuer (max HD-grad C og AD-grad 1). Imidlertid er det et svært begrenset antall hunder med anmerkning på HD/AD som faktisk benyttes i avl. Det er nå også innført en ny mentaltest. «Tysk Wesentest» (ofte forkortet WB, som står for Wesensbeurteilung) er en tysk mentaltest. Den sjekker hundens hverdagsatferd, støyfølsomhet, lekeinstinkt og reaksjon på fremmede. For schæferhunder krever det tyske avlssystemet (SV) at hunden består denne testen for å brukes i avl. Norsk Schäferhund Klub fremstår som den raseklubben i Norge med det mest sammensatte systemet en hund må gjennom før den kan brukes i avl. Kun bruksutdannede hunder "avlskåres". Hunder som har oppnådd minimumsmerittering "godjennes". Hunder kan også etterhvert avkåres om hunden ikke viser seg egnet for avl. Klubben har i årtier fremstått som en foregangsklubb.
Norsk Hovawart Klubb har avlsregler der mentaltest eller mentalbeskrivelse inngår i kravene for godkjente avlshanner, og klubbens avlshannliste opplyser at hunden blant annet må ha gjennomført eller godkjent mentaltest/mentalbeskrivelse for å stå på listen.
Norsk Briard og Picard Klubb opplyser at klubben har egne anbefalinger for helse, mentalitet og meritter, at kull som ikke oppfyller klubbens anbefalte krav merkes i valpeformidlingen, og at begge foreldrene skal ha gjennomført mentaltest. På siden til valpekjøpere skriver klubben at begge foreldre skal ha gjennomført full mentaltest eller ha godkjent gjeteranleggstest.
Australske Gjeterhunder Norge har i RAS for australsk kelpie formulert krav til mentalitet for avlsanbefaling, der K-test, funksjonsanalyse eller MH med bestemte resultater på kontakt og skudd nevnes. For australian cattledog viser RAS til langsiktig mål om at alle valper født i Norge eller importert til Norge skal gjennomføre mentaltest, og til at man må ha kjennskap og krav til atferden og mentaliteten hos foreldredyr som brukes i avl.
Dette er ikke småting. Dette er raseklubber som faktisk forsøker å gjøre det mange sier at hundeavlen bør gjøre: stille krav, dokumentere, sortere, veilede og ta rasens mentale egenskaper på alvor.
Krav er ikke det samme som anbefalinger
Her må vi være krystallklare. Det er stor forskjell på et krav NKK håndhever ved registrering, et raseklubbkrav for godkjent avl eller valpeformidling, og en anbefaling som oppdretter i praksis kan velge å følge eller ignorere.
Det er her hunde-Norge ofte blir utydelig. Utad kan det se ut som systemet er langt strengere enn det faktisk er. En valp kan være NKK-registrert uten at foreldredyrene oppfyller raseklubbens egne anbefalinger eller krav for godkjent avl. En oppdretter kan i mange tilfeller ligge godt innenfor NKKs formelle minimum, men samtidig langt utenfor det raseklubben mener er forsvarlig, klokt eller rasemessig ønskelig.
Det er dette som skaper to avlskulturer under samme paraply. På den ene siden miljøene som tester, dokumenterer, røntger, vurderer, kårer, avveier og tar raseforvaltning på alvor. På den andre siden et slakkere minimumsløp der mye fortsatt kan overlates til skjønn, markedsføring og gode intensjoner.
Når offentligheten senere ser resultatene av dårlig avl, er det hele hunde-Norge som får regningen. Også de som faktisk har gjort jobben.
Mentaltest er ikke byråkrati – det er kvalitetssikring
En mentaltest er ikke et papir for papirarbeidets skyld. Den er et forsøk på å beskrive hunden under kontrollerte, sammenlignbare forhold.
NKKs regler for Mentalbeskrivelse Hund beskriver blant annet momenter som kontaktvillighet, lek, aktivitetsnivå, avstandslek, overraskelse, lydfølsomhet, spøkelser, lek igjen og skudd. Testen ser ikke bare på om hunden reagerer, men også på hvordan den håndterer påvirkningen og avreagerer.
Det er nettopp dette som gjør MH og andre systematiske tester verdifulle. De gir ikke et perfekt bilde av hele hunden. Ingen test gjør det. Men de gir et langt bedre grunnlag enn et inntrykk i en veterinærgang, en påstand fra oppdretter eller en hyggelig video på sosiale medier.
En mentaltest kan ikke alene fortelle alt. Men fravær av mental dokumentasjon forteller også noe. Det forteller at man i praksis ber valpekjøpere og samfunnet om å stole på magefølelse. Det holder ikke lenger.
Helse og mentalitet må inn i samme alvor
Det samme prinsippet må gjelde helse. Alle raser bør ha et dokumenterbart minimumsnivå for de viktigste arvelige lidelsene i rasen. De groveste gradene av HD og AD må selvsagt unngås, og det samme gjelder alvorlige øyelidelser, kjente arvelige sykdommer og andre forhold som påvirker hundens livskvalitet. NKKs etiske grunnregler sier allerede at hunder med blant annet HD grad E og AD grad 3 ikke skal brukes i avl. Altså pr i dag godtar NKK fremdeles avl på HD-D (middels grad) og AD-2 (middels grad). Forstå det den som kan!
Men spørsmålet er om dette er offensivt nok. For mange raseklubber og seriøse oppdrettere er ikke det groveste forbudsnivået et uttrykk for god avl. Det er bare nederste kant av grøften. God avl handler ikke bare om å unngå det aller verste. Det handler om å velge det beste mulige innenfor rasens genetiske virkelighet, helseutfordringer, populasjonsstørrelse og funksjon.
Derfor bør alle raser også ha sin form for avlskåring eller avlsgodkjenning. Ikke nødvendigvis lik for alle, men tilpasset rasen. En schæferhund skal vurderes som schæferhund. En briard som briard. En kelpie som kelpie. En hvit gjeterhund som hvit gjeterhund. En selskapshund som selskapshund. Fellesnevneren må være dokumentasjon, ikke tilfeldigheter.
Dette handler ikke om å gjøre alle hunder like
Det finnes en enkel innvending mot mentaltestkrav: Hundene er forskjellige. Rasene er forskjellige. Bruksområdene er forskjellige. Ja. Nettopp.
Det er derfor mentalitet må vurderes mer, ikke mindre. En hunds mentale egenskaper må forstås opp mot det rasen faktisk er. En viss reservasjon kan være rasetypisk hos noen raser, men uønsket hos andre. Stor arbeidslyst kan være en styrke i én rase og en katastrofe dersom den havner i feil hjem uten veiledning. Vokterinstinkt kan være en del av rasens natur, men skal aldri forveksles med nervøsitet, utrygghet eller ukontrollert aggresjon.
Avl er derfor ikke bare å produsere valper. Avl er å forvalte egenskaper. I den forvaltningen må hodet med.
Det virkelige spørsmålet
Det store spørsmålet er ikke om valpekjøpere bør møte moren. Det bør de selvsagt få gjøre. Det store spørsmålet er ikke om det er fint å vite mest mulig om faren. Det er det selvsagt.
Det virkelige spørsmålet er dette:
Skal norsk hundeavl fortsatt akseptere at mentalitet for de fleste raser i praksis er overlatt til oppdretters egen vurdering, eller skal vi endelig løfte mentalitet opp på samme nivå som helse, eksteriør og stamtavle?
For en hund er ikke bare hofter, albuer, pels, farge og premier. En hund er også nerver, trygghet, mot, sosialitet, drift, avreaksjon, førbarhet, samarbeid og funksjon. Det er dette valpekjøperen skal leve med i ti til femten år. Det er dette naboen møter på tur. Det er dette barna møter i hverdagen. Det er dette samfunnet må kunne stole på.
Derfor holder det ikke å si at gemytt er arvelig. Det må få konsekvenser.
Det må testes. Det må dokumenteres. Det må vektlegges. Og det må inn i avlsarbeidet som mer enn en vakker setning i et regelverk.
Hundens hode er ikke pynt. Det er halve hunden.
Ekstern kilde · dyrogfolk.no · forhåndsvisning fra kildesidenVeterinæren: – Anbefaler alle som skal kjøpe valp å møte foreldredyrene først - Dyr og folk– Gemytt er arvelig. Hvis du møter foreldredyrene til en valp og tenker at du ikke ville hatt dem hjemme, er det kanskje ikke den valpen du skal ha, sier Hilde Røssland, leder for Veterinærf…Åpne ekstern lenke ↗
