De siste dagene har jeg brukt en del tid på å presentere ulike statistikker knyttet til schæferhunden i Norge. Tall kan være interessante i seg selv, men noe av hensikten har også vært å forsøke å se på materialet fra andre vinkler enn dem vi vanligvis møter.
Altfor ofte brukes statistikk til å lete etter problemer, feil og mangler. Det er viktig nok, for ingen rase utvikler seg positivt dersom utfordringer ikke blir diskutert. Samtidig kan man fort ende opp med et bilde som blir smalere enn virkeligheten.
Tom Stølen, innehaver av kennel Rustøl, kom med en refleksjon på facebookgruppen - Informasjonssiden for Norske Schäferhundoppdrettere og eiere - som jeg synes fortjener litt oppmerksomhet. Flere skulle hatt evnen han har å uttrykke seg og sette tingene i perspektiv slik som han!
For hva er egentlig betydningen av de store oppdretterne utover antall valper som fødes? Det er et spørsmål jeg sjelden ser stilt.
Når folk hører ordet «stor oppdretter», ser mange kanskje for seg én person med mange hunder og et hav av valper. Virkeligheten er oftest en helt annen. Mange av de største kennelene består av team, familier, venner og nettverk av mennesker som samarbeider over mange år, ofte på tvers av geografiske avstander, men med en felles filosofi, et felles mål og et felles kennelnavn. Når man ser resultatene til slike miljøer, ser man derfor summen av innsatsen til mange mennesker som har valgt å bruke en betydelig del av livet sitt på rasen.
De store oppdretterne produserer ikke bare hunder. De rekrutterer nye hundeeiere. De bidrar med medlemmer til klubbene. De fyller kurs, prøver og utstillinger. De skaper aktivitet, nettverk og møteplasser. Deres bidrag medfører ikke så reint sjelden fremtidige instruktører, figuranter, dommere, tillitsvalgte og ildsjeler. Kort sagt er de med på å bygge mye av fundamentet som dagens schæfermiljø står på.
Kompetanse har også en tendens til å samle seg hos dem som gjør mye av noe over lang tid. Det gjelder i næringslivet, i håndverksfag, i idretten – og det gjelder i hundeverdenen. Erfaring oppstår ikke tilfeldig. Den bygges gjennom generasjoner av hunder, gjennom oppturer og nedturer, gjennom tusenvis av observasjoner og beslutninger som til slutt blir til kunnskap.
Derfor tror jeg det er sunt å stille et spørsmål som kanskje ikke stilles ofte nok:
-Hvordan ville schæfermiljøet i Norge sett ut dersom disse miljøene aldri hadde eksistert?
- Hvor mange færre medlemmer ville klubben hatt?
- Hvor mange færre ville deltatt på arrangementer?
- Hvor mange færre ville blitt introdusert til brukshundsport, utstilling eller avl?
- Hvor mange færre møteplasser ville vi hatt?
Jeg tror svaret er at miljøet ville vært betydelig mindre enn det er i dag.
Dette betyr selvsagt ikke at størrelse alene er et kvalitetsstempel. Vi har mange mindre oppdrettere som gjør et fantastisk arbeid og som er uvurderlige for både rasen og miljøet. Dette handler ikke om stor versus liten. Det handler om å anerkjenne at ulike aktører bidrar på ulike måter.
Noen ganger opplever jeg at debatten rundt schæferhunden blir så opptatt av utfordringene at vi glemmer å snakke om alt det positive som faktisk skjer. Vi har oppdrettere, hundeførere, tillitsvalgte, dommere, instruktører og frivillige som år etter år legger ned en innsats som knapt kan måles i penger. De gjør det fordi de er glade i rasen, miljøet og fellesskapet rundt den.
Samtidig skal vi heller ikke være blinde for at det finnes personer og miljøer som nærmest har gjort det til et prosjekt å samle sykdomstilfeller, problemer og negative historier om rasen. Noen står innenfor klubbmiljøet, andre har aldri vært en del av det. Fellesnevneren er ofte at disse konstant jakter på noe å rakke ned på. Om de står uimotsagt er det de som får fortelle historien og narrativet. Heldigvis er det en del krigere blant oss som tar opp denne kampen. Vi skylder de faktisk ikke så reint lite !
Problemet med en slik tilnærming er ikke at man snakker om utfordringer. Problemet oppstår når utfordringene blir hele historien. De nærmest lever og ånder av det.
Hvis man leter etter sykdom, finner man sykdom.
- Hvis man leter etter problemer, finner man problemer.
- Hvis man leter etter feil, finner man feil.
Men da risikerer man også å overse alt det andre.
Det siste året har jeg derfor bevisst valgt å presentere tall som viser flere sider av virkeligheten. Ikke for å pynte på noe, men for å balansere bildet. Vi har sett statistikker som viser en schæferhund som gradvis nå bare blir bedre på det vi i dag kan måle med spesielt HD/AD. Vi har sett tall som viser at mange oppdrettere leverer svært gode resultater over tid. At det er en rød tråd. Vi har sett utviklingstrekk som ikke passer særlig godt inn i fortellingen om en rase i konstant tilbakegang. De største kritikerene av vår rase er gjerne de som kan minst og som nærmest aldri har vært en del av det.
Og det som kanskje har vært mest interessant å observere, er at når tallene peker i positiv retning, blir det ofte bemerkelsesverdig «stille i fjøset».
Når fakta viser forbedringer, gode resultater eller positive utvikling, passer det dårlig inn i narrativet enkelte ønsker å fremme.
Da handler dette ikke om å bortforklare problemer eller hevde at alt er perfekt. Det handler om å vise hele bildet. Et ærlig bilde må romme både utfordringer og fremskritt, både kritikk og anerkjennelse.
Derfor ønsket jeg denne gangen å bruke statistikken til noe mer enn bare å telle hunder og prosenter. Hensikten har og vært å vise at ting henger sammen - at det har en rød tråd.
For bak hver registrering, hver prøve, hver utstilling og hvert kull finnes det mennesker som har investert tid, penger, kunnskap og en betydelig del av livet sitt i schæferhunden. Det kommer faktisk alle til gode!
Det synes jeg fortjener både respekt og anerkjennelse.
Ikke fordi noen er hevet over kritikk. Men fordi et miljø som bare leter etter feil, til slutt risikerer å glemme hvem som faktisk har vært med på å bygge det. 🐾